skøyte - Det Norske Akademis ordbok

skøyte

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; skøyten, skøyter

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

skøyten

ubestemt form flertall

skøyter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ʃøi`tə]

ETYMOLOGI

dansk form skøjte, av eldre dansk skejte, fra engelsk skate, fra nederlandsk schaats 'stylte, skøyte', fra gammelfransk escache 'treben', fra germansk; samme ord som skeise

BETYDNING OG BRUK

særlig i flertall

fotredskap, sko, støvel med skinne til å gli på is med

| jf. kunstløpsskøyte, ishockeyskøyte, hurtigløpsskøyte, remskøyte, rulleskøyte, islegg

EKSEMPEL

gå, løpe, renne på skøyter

SITATER

[Waage] spænder sine skøiter af

(Alexander L. Kielland Tre Par 58 1886)
hvorfor er hun ikke paa skøiter?

(Alexander L. Kielland Tre Par 59 1886)
snablede skøjter

(Jonas Lie Dyre Rein 8 1896)

| jf. snablet
han har to raggsokker ekstra og morgenutgaven av Aftenposten i hver skøyte

(Lars Saabye Christensen Herman LBK 1988)
russeren … måtte skifte lisse på en skøyte

(Atle Næss Østre linje 49 1994)
vi skulle slite med sløve skøyter og ski med dårlig glid

(Tove Nilsen Kreta-døgn 10 2003)