Det Norske Akademis Ordbok

skurre

skurre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskurret, skurret, skurring
preteritum
skurret
perfektum partisipp
skurret
verbalsubstantiv
skurring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sku`r:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
lydord; jf. middelnedertysk schurren
BETYDNING OG BRUK
lyde disharmonisk
; ha skjemmende bilyd
SITATER
  • da skurrer strengen
     (Andreas Munch Sorg og trøst 17 1856)
  • lade barbariske lyde skurre i dine ører
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 260 1873)
  • lyden af vognrammel og larm fra Strandgaden dernede skurred af og til gjennem stilheden
     (Amalie Skram Samlede Værker II 602)
  • stemmen [hans] skurrede hæst
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 24)
  • hun lo lavt og skurrende
     (Elisabeth Dored Jeg elsket Tiberius 308 1959)
  • hun mister [radio]frekvensen, det skurrer og piper
     (Hanne Ørstavik Kjærlighet 108 1997)
  • fra vinduene over oss hørte vi kvinner som kjeftet, spedbarn som skrek, radioer som skurret, gamlinger som hostet, dører som slo, kanarifugler som kvitret
     (Tove Nilsen Etter Kairo LBK 2000)
om uttrykk, forklaring e.l.
 ikke lyde, klinge riktig
EKSEMPEL
  • ordet «borteliminere» skurrer litt i mine ører
SITATER
  • han aflagde sin frankfurterdialekt, som skurrede i leipzigernes øren
     (Clara Tschudi Goethes Moder 50 1916)
  • jeg hadde … håpet at det var ett eller annet å gripe fatt i. Noe som skurret, to vitneutsagn som ikke stemte overens, noe slikt
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)