Det Norske Akademis Ordbok

skurre

skurre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskurret, skurret, skurring
preteritum
skurret
perfektum partisipp
skurret
verbalsubstantiv
skurring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sku`r:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
lydord; jf. middelnedertysk schurren
BETYDNING OG BRUK
1 
lyde disharmonisk
; ha skjemmende bilyd
SITATER
  • da skurrer strengen
     (Andreas Munch Sorg og trøst 17 1856)
  • lade barbariske lyde skurre i dine ører
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 260 1873)
  • lyden af vognrammel og larm fra Strandgaden dernede skurred af og til gjennem stilheden
     (Amalie Skram Samlede Værker II 602)
  • stemmen [hans] skurrede hæst
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 24)
  • hun lo lavt og skurrende
     (Elisabeth Dored Jeg elsket Tiberius 308 1959)
  • hun mister [radio]frekvensen, det skurrer og piper
     (Hanne Ørstavik Kjærlighet 108 1997)
  • fra vinduene over oss hørte vi kvinner som kjeftet, spedbarn som skrek, radioer som skurret, gamlinger som hostet, dører som slo, kanarifugler som kvitret
     (Tove Nilsen Etter Kairo LBK 2000)
2 
om uttrykk, forklaring e.l.
 ikke lyde, klinge riktig
EKSEMPEL
  • ordet «borteliminere» skurrer litt i mine ører
SITATER
  • han aflagde sin frankfurterdialekt, som skurrede i leipzigernes øren
     (Clara Tschudi Goethes Moder 50 1916)
  • jeg hadde … håpet at det var ett eller annet å gripe fatt i. Noe som skurret, to vitneutsagn som ikke stemte overens, noe slikt
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)