skorte - Det Norske Akademis ordbok

skorte

verb

MODERAT BOKMÅLskortet, skortet, skorting

preteritum

skortet

perfektum partisipp

skortet

verbalsubstantiv

skorting

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[skå`rtə]

ETYMOLOGI

av norrønt skorta; jf. skort

BETYDNING OG BRUK

være utilstrekkelig av

; mangle

EKSEMPEL

SITAT

var ikkun evnen det, som skorted, jeg skulde vejens møje kortet

(Henrik Ibsen Brand (1885) 12)

UTTRYKK

skorte på

med formelt subjekt

være utilstrekkelig av, mangel på

jeg tror ikke det skorter Dem videre på forstanden

(Henrik Ibsen Bygmester Solness 137 1892)
[i denne sang] skortet det på renheten

(Tidens Tegn 1938/148/10/1)
hun [lar] det ikke skorte sine gæster hverken på mad eller drikke

(Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 57 1874)

1.1

sjelden

komme til kort

; ikke lykkes

SITAT

[man må tro at] et gjennemskin af det guddommelige … aldrig forlod Gud-mennesket [Jesus]; og deri troer jeg maleren har skortet

(Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 199 (1842) Jørgen Moe)

| omtale av et maleri av Jesus i Getsemane

sjøfart, om seil, skjøt

være forkortet

; gjøre kortere