skjelle
verb
MODERAT BOKMÅLskjelte, skjelt, skjelling 
preteritum
skjelte
perfektum partisipp
skjelt
verbalsubstantiv
skjelling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃe`l:ə]
ETYMOLOGI
av norrønt skella, avledet av skjalla 'gi gjenlyd'
BETYDNING OG BRUK
1
gi høyrøstet uttrykk for sinne eller misnøye
; kjefte
; skjenne
SITATER
-
Gudrun blev rasende og skjeldte ilde paa Ljot
-
knuffing, slag og skjelling, hyl og skrik
-
hun skjelte noen ganger på de mindre ungene(Bente Pedersen Ved hjertets ildsted LBK 2001)
UTTRYKK
skjelle ut
dialektalt
rope ut med sint, gneldrende stemme
-
gutten skjældte skarpt ut at han hadde hørt meget om hende
skjelle og smelle
se smelle
2
med objekt
høyrøstet og ubehersket la sitt sinne, sin misnøye gå
ut over (noen)
; bruke seg på (noen)
SITAT
-
[presten] skjældte prædikanten
UTTRYKK
skjelle ut
irettesette, bebreide i kraftige vendinger
-
etter hvert ble de høyrøstede og skjelte hverandre ut etter noter(Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
-
han skjelte de høye herrene ut for partiskhet
skjelle (ut) for
nå sjelden
anklage eller håne (noen) for å være (noe)
-
en af mændene skældte mig for en træl
-
siden skældte han hele kompaniet ud for pak og pøbel
skjelle noen huden full
se hud