Det Norske Akademis Ordbok

skavank

skavank 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; skavanken, skavanker
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skavanken
ubestemt form flertall
skavanker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skava´ŋk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
muligens fra nedertysk schrawank, schrawang, schawang 'hån, spott, skramme', av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
1 
skade
; lyte
SITATER
  • jeg havde jo denne her skavanken i benet
     (Henrik Ibsen Gengangere 92 1881)
  • aandelige skavanker
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 74 1923)
  • skjulte skavanker
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 133)
  • [hun] hadde fått en alvorlig skavank på forstanden
     (Regine Normann Nye eventyr 69 1926)
  • jeg opplever [det å bli gammel] som litt komisk, kroppen som ikke vil være med, skavankene
     (Linn Ullmann De urolige 381 2015)
  • hun ser etter små skavanker [på frukten i butikken], hakk i eplene, flekker på bananene, for myke avokadoer
     (Maria Navarro Skaranger Emily forever 13 2021)
2 
overført
 feil
SITATER
  • «Sladrehank skal selv ha bank,» for han har en lei skavank: synes selv han er så bra, men om andre ondt han sa
     (Margrethe Munthe Kom skal vi synge 18)
     | fra sangen «Sladrehanken»
  • overført
     
    bestandighet er en farlig skavank
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 175 1958)