Det Norske Akademis Ordbok

sjåfør

sjåfør 
substantiv
BØYNINGen; sjåføren, sjåfører
UTTALE[ʃåfø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk chauffeur, grunnbetydning 'fyrbøter'; avledet av chauffer 'varme, fyre opp'; jf. suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
fører av motorisert kjøretøy, særlig bil, buss
; person som har til yrke å kjøre bil, buss
 | jf. taxisjåfør, privatsjåfør, trailersjåfør
SITATER
  • her var en med brev. En chaffør, sier Magna
     (Barbra Ring To 193 1920)
  • han hadde én gang hatt en kollisjon med en lastebil, og var rasende på sjåfører
     (Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 89 1954)
  • hennes barn omkom da hennes sjåfør veivet i gang en bil som stod i revers
     (Børre Qvamme Opera, operette og ballett gjennom tidene 141 1999)
  • bussen kom og sjåføren snakket høyt og jovialt til hver og en av oss
     (Ingri Lønnebotn Hun var en liten kvinne jeg ikke kjente særlig godt LBK 1997)
  • drosja sto med tente frontlys, og sjåføren sto utenfor og røkte en sigarett
     (Dag Solstad 16-07-41 LBK 2002)