Det Norske Akademis Ordbok

sjarmør

sjarmør 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; sjarmøren, sjarmører
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sjarmøren
ubestemt form flertall
sjarmører
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃarmø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk charmeur 'sjarmør', avledet av charmer 'sjarmere'; se sjarm; jf. suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
1 
person som har evne til å sjarmere
; person med et sjarmerende vesen
 | jf. filmsjarmør
EKSEMPEL
  • familiens lille sjarmør
     | om barn, også om kjæledyr
SITATER
  • [man ser straks] hvilken charmeur han er
     (Vilhelm Krag Baldevin 127 1925)
  • Var Lalla rømt med [Ernst] Rolf? Tja, det ville vel ikke vært så usannsynlig når det gjaldt en charmør som Rolf
     (Solvejg Eriksen Hele Norges Lalla 99–100 1945)
  • han var en mørk sjarmør med blendende smil
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
  • Johan er for mye økonom og for lite sjarmør. Han har alltid hatt ganske god råd, men aldri vært god på å spandere
     (Hans Olav Lahlum Kameleonmenneskene LBK 2013)
2 
grammofonsjarmør
SITATER
  • jeg hadde aldri opptrådt utenfor Oslo, så jeg var bare kjent fra grammofonen, og da bare som sjarmør
     (Einar Rose Rose-boka 89 1941)
  • uten tvil ville Bernau utnytte sin nye «sjarmør» mest mulig. Han hentet hjem de ferskeste melodiene fra Paris og London for at jeg skulle lansere dem med norsk tekst
     (Jens Book-Jenssen Det er lov å være bli’ 34 1985)