Det Norske Akademis Ordbok

sjangle

sjangle 
verb
MODERAT BOKMÅLsjanglet, sjanglet, sjangling
preteritum
sjanglet
perfektum partisipp
sjanglet
verbalsubstantiv
sjangling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃa`ŋlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig beslektet med dialektalt skangel 'lang, uformelig, ustødig figur'; jf. skingle
BETYDNING OG BRUK
1 
gå ustøtt, skjenende fra side til side (av beruselse, utmattelse)
; rave
EKSEMPEL
  • gå med sjanglende skritt
SITATER
  • [hun] sjanglet av søvnighet
     (Sigrid Undset Jenny 41 1911)
  • over den første dumpen seilet hun, i den andre sjanglet hun fælt forover
     (Sigrid Undset Vaaren 92 1914)
     | ravet, stupte
  • han sjangler til rækken, der kaster han op
     (Nordahl Grieg Norge i våre hjerter 41 1929)
  • hun sjangler som en fyllik
     (Harald Skjønsberg Veien mot virkeligheten LBK 1992)
  • hunden hadde begynt å sjangle. Som om bakbena ikke lenger var synkronisert med forbena
     (Geir Grothen Her, sa hun LBK 2001)
  • faren min sjanglet inn på Giovanni’s i ni-tiden
     (Hilde Hagerup Lysthuset LBK 2005)
  • den tunge ryggsekken gjorde at jeg sjanglet litt ned den bratte tog-trappen
     (Ole Robert Sunde Jeg føler meg uvel 53 2019)
2 
om gjenstand
 bevege seg hit og dit
SITATER
  • [kisten sås] at sjangle afsted paa sjouerens skuldre
     (Konrad Dahl Eda Mansika 47 1875)
  • Singsakertrikken … spreller avgårde med duvende snute og sjanglende tilhenger
     (Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
     | sitat fra Halvor Rolls dikt Singsakertrikken