servitutt
substantiv
BØYNINGet / en; servituttet / servitutten, servitutter 
genus
nøytrum / maskulinum
ubestemt artikkel
et / en
bestemt form entall
servituttet / servitutten
ubestemt form flertall
servitutter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[særvitu´t:]
ETYMOLOGI
via tysk Servitut, fra latin servitus (genitiv servitutis) 'heftelse, klausul', til servus 'slave, trell'
BETYDNING OG BRUK
jus
heftelse på en fast eiendom som består i at innehaveren
av en annen eiendom har rett til å utøve en viss bruksrett over den (positiv servitutt) eller til å motsette seg visse disposisjoner
fra eierens side (negativ servitutt)
SITATER
-
på skogen hviler den servitutt, at der til seteren hører havnerett og husbehovsrett
-
stat og kommune [har] utferdiget servitutter angående oppsetting av skur og hytter i bymessig bebyggede strøk