Det Norske Akademis Ordbok

sentrallyriker

sentrallyriker 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd lyriker; jf. svensk centrallyriker
BETYDNING OG BRUK
person som skriver sentrallyrikk, dvs. lyrikk med emner som er sentrale for dikterens eget følelsesliv (f.eks. kjærligheten, naturen, døden)
SITATER
  • [Bjørnson] er i sannhet ingen kunstdikter, han er naturlyriker, centrallyriker, som det heter i Sverige
     (Ronald Fangen Dagen og veien 211 1934)
  • med Erik Bystad har norsk samtidspoesi fått en selvstendig og sterk sentrallyriker. Han er en seer, men disiplinert som en forsker
     (Håvard Rem Den femfotete kamel 68 1990)
  • som en modernistisk Rudolf Nilsen i København, var det … som sentrallyriker han [dvs. Michael Strunge] nådde lengst
     (Jan E. Hansen De døde 106 1996)
  • i hvert av hennes [dvs. Gunvor Hofmos] dikt ligger hele hennes diktning. Hun er en sentrallyriker i høyeste grad
     (Jan Erik Vold Mørkets sangerske 471 2000)
     | sitat Inger Hagerup
  • Gunnar Larsen er både sentrallyriker og folkelivsskildrer, en inderlighetspoet og en bruksdikter
     (Gunnar Larsen En avismanns samlede poesi Jan Erik Vold 6)
     | fra forordet