Det Norske Akademis Ordbok

segne

segne 
verb
BØYNINGsegnet, segnet, segning
UTTALE[sæi`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt signa 'sige, gli ned', avledet av siga 'sige'
BETYDNING OG BRUK
1 
sige sammen
; synke til jorden
SITATER
  • skal en bære fandens synder, må en snart i bakken segne
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 229)
  • ørnen segned vingeskudt
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 132)
  • hun segnede om i udmattelse og tomhed
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 325)
  • fik hun en arm om livet vilde hun segne ned, fy!
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 162 1917)
  • kvinnen … besvimte og segnet ned på gulvet
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • attentatmannen presset dolken i sitt eget bryst og segnet om
     (Thorvald Steen Kamelskyer LBK 2004)
1.1 
litterært
 falle sammen, bukke under (under stor byrde eller påkjenning)
SITAT
  • det kjentes som om jeg skulle segne under byrden av [skamfølelsen]
     (Espen Haavardsholm Lilit LBK 2001)
2 
poetisk
 gå til grunne
; dø
SITATER
  • frihedshelteskaren segned for barbarers vilde horder
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 30)
  • aa farvel, du lyse dag, som nu segner mat og svak
     (Nils Collett Vogt Digte i utvalg 7 1919)