Det Norske Akademis Ordbok

sannsiger

sannsiger 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; sannsigeren, sannsigere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sannsigeren
ubestemt form flertall
sannsigere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sa`nsigər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
annet ledd avledet av sige (eldre form av si), med suffikset -er; jf. sannsi (verb), dansk sandsiger og tysk Wahrsager
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller om eldre forhold
 spåmann
SITATER
  • I [Israel] skal ikke vende eder til dødningemanere og, ikke ty til sannsigere
     (3 Mos 19,31; 2011: gjenferd)
  • Eulalia hadde kontakt med spiritister og sannsigere
     (Alf R. Jacobsen Banesår 48 2003)
  • i bok tre av Ovids Metamorfoser sier sannsigeren Tiresias at det går fint med Narkissos så lenge han ikke kjenner seg selv
     (Janne S. Drangsholt Winterferie 263 2023)
2 
især ironisk, spøkefullt
 person som (dømmer strengt, rettferdig og) sier (andre) sannheten
SITATER
  • denne fonografen av en sannsier
     (Johan Borgen Lillelord 161 1955)
  • tidligere hadde han tenkt seg sjøl i Dylans rolle, som refseren, sannsigeren
     (Torgrim Eggen Den nye Dylan 40 1997)
  • Bjørnson som kunstner og sannsiger
     (Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 69 2013)