Det Norske Akademis Ordbok

røte

røte 
verb
MODERAT BOKMÅLrøtet, røtet, røting
preteritum
røtet
perfektum partisipp
røtet
verbalsubstantiv
røting
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
av norrønt rǿta, avledet av rót; se rot
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
 
røte seg
 slå, feste rot
EKSEMPEL
  • planten har røtet seg