rytning
substantiv
BØYNINGen; rytningen, rytninger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rytningen
ubestemt form flertall
rytninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ry`tniŋ]
ETYMOLOGI
av norrønt rýtingr, rýtningr 'dolk, kniv'; jf. middelnedertysk rutink 'lang kniv, dolk'
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende
kort, enegget knivlignende sverd
SITAT
-
Erlend hadde skjænket [tvillingsønnene] hver en rytning, og disse smaa sverdene la de aldrig fra sig