Det Norske Akademis Ordbok

rutte

rutte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLruttet, ruttet, rutting
preteritum
ruttet
perfektum partisipp
ruttet
verbalsubstantiv
rutting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ru`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dels fra nedertysk rūten 'flakke omkring og røve', dels av norrønt hrjóta 'fare frem'
BETYDNING OG BRUK
ødsle (med)
; flotte seg (med)
SITATER
  • at bede? bede? Hm, – et ord, som glat nok over læben foer, – som ruttes med i alle stænder
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 163)
  • på det ene [vilkår], at ej du skal med livet rutte
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 67)
  • ingen kan vedbli at rutte ut penger uden indtægter
     (Knut Hamsun Børn av Tiden 286 1913)
  • overført
     
    her går de kloke hoder og rutter med sitt intellekt
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1957) 230)
UTTRYKK
ha lite/mye å rutte med
ha lite, mye å kunne bruke, disponere over
  • al den parafin, vi nu havde tilovers, rummedes paa primus; det var ikke meget at rutte med
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 462 1903)
  • så viser det sig altså at man får minst 6 mill. kroner å rutte med
     (Aftenposten 1939/265/2/6)
  • han visste godt at guttene hadde lite å rutte med
     (Erlend Loe Naiv. Super. (1997) 21)