runken
adjektiv
BØYNINGrunkent, runkne 
nøytrum
runkent
flertall
runkne
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ro`ŋk(ə)n]
ETYMOLOGI
dansk form runken, av gammeldansk runket (nøytrum),
jf. norrønt hrokkinn, perfektum
partisipp av hrǫkkva 'krølle seg,
skrumpe sammen'; beslektet med rynke
BETYDNING OG BRUK
litterært eller dialektalt, om hud, skinn e.l.
rynkete
; innskrumpet
; skrukkete
| jf. rukkete
SITATER
-
hans falmede kind var runken
-
tørre, runkne hænder
-
din runkne pande
-
bælgens runkne skind