ruff - Det Norske Akademis ordbok

ruff

substantiv

MODERAT BOKMÅLen

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ruf:]

ETYMOLOGI

fra nedertysk ruff, trolig til ruffen 'rykke, rive til seg'; jf. verbene ruffe og ruffe

BETYDNING OG BRUK

rask bevegelse

; fart

UTTRYKK

i en ruff

på svært kort tid

; i en fart

; i en håndvending

[de nye utenlandske moter nådde vår hovedstad, og] kulturen var her i en ruf

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 237)
[han] gjorde det ryddig og rent i en ruff

(P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Samlede eventyr II 38)
leirslagningen gikk i en ruff

(Helge Ingstad Pelsjegerliv blandt Nord-Kanadas indianere 151 1931)
sjøene la sig i en ruff

(Carl Vestaberg Rev 47 1929)
det kan gå i en ruff å miste en posisjon

(Sigurd Hoel Sesam sesam 126 1938)

i samme ruffet

i samme øyeblikk

sætter han næsen udenfor døren, bums, sætter frosten blæmme paa den i samme ruffet

(H. Meltzer Politinotitser (1874) 31)