rocaille
substantiv
BØYNINGen; rocaillen, rocailler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rocaillen
ubestemt form flertall
rocailler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[råkai´]
ETYMOLOGI
fra fransk rocaille 'dekorasjon i form av grotte e.l. av steiner, skjell
m.m.', grunnbetydning 'steinete terreng,
ur', avledet av roc 'klippe'
BETYDNING OG BRUK
kunsthistorie
asymmetrisk grunnmotiv i rokokkoornamentikk, utviklet
av muslingens form
SITATER
-
de myke, graverte rocaillene på baksiden av skjeen
-
C-former og rocailler [slår] stadig … inn hos [treskjæreren] Skjåk-Ola og hans samtidige