rikte verb BØYNINGriktet, riktet, rikting preteritum riktet perfektum partisipp riktet verbalsubstantiv rikting UTTALE[ri`ktə] ETYMOLOGI av norrønt hrikta 'knirke' BETYDNING OG BRUK dialektalt knirke ; rikse SITATER stolen rikter og knirker (P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Samlede eventyr II 127) det rikter i døra (Mikkjel Fønhus Beveren bygger ved Svartkjenn 94 1937)
