Det Norske Akademis Ordbok

reverens

reverens 
substantiv
BØYNINGen; reverensen, reverenser
UTTALE[revəre´ns]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Reverenz, fra fransk réverence, av latin reverentia 'aktelse', i middelalderlatin også 'bøyning', avledet av revereri 'vise ærefrykt'
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 ærbødighet, ærefrykt, beundring overfor en person, en institusjon, et fenomen e.l.
SITATER
  • han behandlet de unge med stor høflighet, uansett kjønn, og det hele var en reverens for ungdommen
     (Jens Bjørneboe Under en hårdere himmel 30 1957)
  • [kongen av Navarra] foraktet reverenser og hoffmusikk
     (Sissel Lange-Nielsen Guds død 104 1989)
2 
ærbødig hilsen, dypt bukk eller dyp neiing
SITATER
  • kjøbmændene stiller sig op og gjør reverens
     (Hans E. Kinck Mot karneval 130 1915)
  • jf.
     
    der hilste han og svingte hatten i festlig reverens, som skulde betyde diskret gratulation
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 256 1918)
  • det ser ut som de gjør en art reverens, et bukk
     (Tor Ulven Avløsning 133 1993)
  • den ene [piken] kneler foran prinsessen, den andre gjør reverens, hun neier elegant mens hun holder i kjoleskjøtene
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • han [stakk] høyre fot fram og gjorde dyp reverens for henne
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)