Det Norske Akademis Ordbok

resolutiv

resolutiv 
adjektiv
BØYNINGresolutivt
UTTALE[resoluti:´v]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til latin resolutus; se resolutt; jf. fransk résolutif, tysk resolutiv, engelsk resolutive; jf. også suffikset -iv
BETYDNING OG BRUK
jus
 oppløsende
; opphevende
UTTRYKK
resolutivt vilkår
vilkår som må inntre for at virkningene av en disposisjon skal opphøre