reit - Det Norske Akademis ordbok

reit

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; reiten / reita, reiter

genus

maskulinum / femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

reiten / reita

ubestemt form flertall

reiter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ræit]

ETYMOLOGI

av norrønt reitr 'fure; flate, jordstykke'

BETYDNING OG BRUK

dialektalt

fure i marken, særlig til å så eller sette noe i

dialektalt

liten åkerlapp

; lite, oppspadd jordstykke, særlig med rotvekster

| jf. bønnereit, ertereit, nepereit