refraksjon
substantiv
UTTALE[refrakʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin refractio (genitiv refractionis), verbalsubstantiv til refringere, grunnbetydning 'bryte opp,
bryte av, sprenge'
BETYDNING OG BRUK
1
astronomi
forandring av retningen til et himmellegeme pga. lysets
brytning i jordatmosfæren
SITAT
-
vi kan ialfald ikke vente at se solskiven selv over isen før tirsdag; det afhænger af refraktionen, som i denne kolde luft er meget sterk
2
fysikk, optikk
brytning eller avbøyning av lysstråler når de passerer
grenseflaten mellom stoffer med forskjellig brytningsindeks (f.eks.
i overgangen luft/vann)