ranke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ranken, ranker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ranken
ubestemt form flertall
ranker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ra`ŋkə]
ETYMOLOGI
trolig til rank
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
stabel av bord, planker lagt oppå hverandre i enkel bredde
2
(opphøyd) rad, rand som noe sås (plantes) i eller vokser
i (på åker, i hagebed e.l.)
SITAT
-
godt øiemaal havde han ogsaa, det kunde sees av rankerne [på potetstykket], saa rette nedover bakken som streket efter en linjal| jf. potetranke