Det Norske Akademis Ordbok

ranger

ranger 
substantiv
BØYNINGen; rangeren, rangere
UTTALE[rei´ndʒər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk ranger, til range 'vandre, flakke'
BETYDNING OG BRUK
1 
om nordamerikanske forhold
 skogvokter
; kommandosoldat
SITAT
  • Nevadas ridende rangere blødde fra skuddsår
     (Audun Briseid Oppvekst i Andeby 39 1971)
2 
om tidligere forhold
 pikespeider over 16 år
SITAT
  • rangerne og roverne [holdt] fellesmøte i Speiderhytta
     (Glåmdalen 1968/139/6/1)