ranger
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; rangeren, rangere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rangeren
ubestemt form flertall
rangere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[rei´ndʒər]
ETYMOLOGI
fra engelsk ranger, til range 'vandre, flakke'
BETYDNING OG BRUK
1
om nordamerikanske forhold
skogvokter
; kommandosoldat
SITAT
-
Nevadas ridende rangere blødde fra skuddsår
2
om tidligere forhold
pikespeider over 16 år
SITAT
-
rangerne og roverne [holdt] fellesmøte i Speiderhytta(Glåmdalen 1968/139/6/1)