Det Norske Akademis Ordbok

ragnarok

ragnarok 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; ragnaroket, ragnarok
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
ragnaroket
ubestemt form flertall
ragnarok
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ra`ŋnaråk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter norrønt ragnarǫk (nøytrum flertall) 'gudenes og verdens undergang', sammensatt av ragna (genitiv flertall) av regin (nøytrum flertall) 'guder' og rǫk (nøytrum flertall) 'utvikling, skjebne'; jf. også norrønt ragnarøkkr (nøytrum) 'mørket når gudene og verden går under'
BETYDNING OG BRUK
1 
i norrøn mytologi
 veldig kamp mellom guder og jotner som fører til verdens undergang
SITATER
  • når Loke løses fra lenkene sine, og redselsfylte Ragnarok kommer
     (Ludvig Holm‑Olsen (oversetter) Edda‑dikt 146 1975)
  • gamle tider nye trued, ragnarokr eller helved hæved sit hav
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 107 1870)
  • i norrøn mytologi … ender verden i dunder og brak, med Ragnarok
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)
2 
overført
 katastrofe (med voldsomme ødeleggelser)
; undergang
SITATER
  • du ræddes for et ragnarok, som alt står med «barbaries» for døren truende
     (Henrik Ibsen Digte 61 1875)
  • mit livs ragnarok
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 422 1897)
  • krigen er bare en innledning, en beskjeden begynnelse til det store ragnarok
     (Per Imerslund Videre i passgang 187 1944)
  • nå som Ragnarok raste omkring oss på alle kanter, virket førkrigskriminaliteten nesten prosaisk
     (Bernt Rougthvedt Tårn LBK 2013)