purk
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; purken, purker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
purken
ubestemt form flertall
purker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[purk]
ETYMOLOGI
av dialektalt purk 'gretten, tverr person'; jf. norrønt purk 'gjerrigskap'
BETYDNING OG BRUK
1
muntlig
politimann eller politikvinne
SITATER
-
«kosten» og «purken» hører fortiden til(Tidens Tegn. Lørdagsavisen 1936/47/4/1–5)
-
«har du båndopptager på deg, purk?» Purken smilte(Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
-
jeg knuste min elskede, og jeg skjøt en purk
2
muntlig, til dels kollektivt
politi
; politifolk
SITATER
-
purken lå i telt i Studenterlunden(Dagbladet 1936/112/10/3)
-
da purken … unnskyld, politiet kom om natta(Anne Holt Sannheten bortenfor 325 2003)