prerogativ
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; prerogativet, prerogativer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
prerogativet
ubestemt form flertall
prerogativer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[prerågati:´v]
ETYMOLOGI
fra latin praerogativa 'centurie som først blir spurt om sin mening; rett
til å stemme først; forrett; forhåndsvalg', opprinnelig
forkortet form av centuria praerogativa 'centurie som først blir spurt om sin mening', hvor praerogativa er femininum entall av praerogativus 'som blir spurt først (i avstemninger)', av prae- (se pre-) og en avledning av rogare 'spørre'
BETYDNING OG BRUK
privilegium (som følger med en stilling, posisjon)
; særrett
EKSEMPLER
-
eksempler på Kongens prerogativer gis i Grunnlovens § 20 og § 26
-
overførtfreidighet er ungdommens prerogativ
SITATER
-
kirkens verdslige prerogativer og usurpationer
-
Gunnar Knudsens Venstre [gikk] inn for å fjerne de siste rester av kongens rettigheter, såkalte prerogativer(Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen LBK 2011)
-
utenrikspolitikken var kongelig prerogativ