Det Norske Akademis Ordbok

pram

pram 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; prammen, prammer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
prammen
ubestemt form flertall
prammer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pram:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt prámr, fra middelnedertysk pram, opprinnelig et slavisk ord; jf. tsjekkisk pram 'båt'
BETYDNING OG BRUK
1 
sjøfart
 gruntgående, nesten flatbunnet robåt med lang, oppoversvinget baug og tvert avskåret akterende
SITATER
  • [fiskerne] havde prammen, det gamle skrog
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 64)
  • overført
     
    [han] gik stien frem og tilbake og bar og bar. En født bærer, en pram gjennem skogene
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 7 1917)
  • han sitter i den gamle prammen og fisker
     (Bjørg Vik Små nøkler, store rom 204 1988)
  • [ved elven] hadde han losset sekker fra en pram og opp i lastebilen
     (Eystein Hanssen Triangel LBK 2012)
1.1 
flatbunnet åpent lastefartøy av liten dybde uten master, bestemt til å slepes, bukseres, roes eller stakes frem
 | jf. føringspram, lastepram, lekter
1.2 
sjømilitærvesen
 stykkpram
2 
spøkefullt, mest i flertall
 stor sko