Det Norske Akademis Ordbok

poengtere

poengtere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLpoengterte, poengtert, poengtering
preteritum
poengterte
perfektum partisipp
poengtert
verbalsubstantiv
poengtering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[på-eŋte:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk pointer 'merke (med prikk)'; jf. poeng
BETYDNING OG BRUK
1 
legge vekt på
; understreke
; fremheve
SITATER
  • jf.
     
    i selve «Fritenkjaren» har jeg … forsøgt at pointere ud en anden tendens
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 143 (1882))
  • sterkt pointerte han, at russerne hevder der aldri var spørsmål om annen betaling enn gullrubler
     (Aftenposten 1931/299/5/4)
  • dirigentens sterke tilbøielighet til å utheve og pointere
     (Nationen 1936/52/2/7)
  • [Sigrid Undset] poengterer at et religiøst kall ideelt sett er uforenlig med ekteskap
     (Liv Bliksrud Sigrid Undset 120 1997)
  • jeg har kanskje gått vel langt i retning av å strekke ut – kurven på ryggen har det med å poengtere bevegelsene jeg gjør
     (Kari Bøge For alt jeg vet LBK 2000)
1.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
poengtert
 kjennetegnet av gode poenger og slående uttrykk og vendinger
SITATER
2 
landbruk, veterinærfag
 gi poeng ved husdyrutstilling, dyrskue