platina
substantiv
UTTALE[pla:´tina]
ETYMOLOGI
fra spansk platino, av plata 'sølv'; opprinnelig kalt platina del Pinto; idet de
spanske erobrerne fant det i sand fra elven Pinto i Columbia
BETYDNING OG BRUK
1
kjemi
sølvhvitt metallisk grunnstoff (platinametall) som er svært strekkbart og har høyt smeltepunkt
og stor kjemisk motstandsdyktighet, brukt innen elektronikk, i legeringer,
som katalysator, i smykker o.l.
| kjemisk symbol Pt
SITATER
-
en briljantnål av platina(Morgenbladet 1931/250/2/3)
-
de stoffer Faraday tilsatte stålet i små mengder, var efter hans egne opgaver: palladium, platina, rhodium, osmium, gull, sølv og iridium
-
metallets kostbarhet og sjeldenhet fikk den franske kongen Ludvig XVI til å erklære at platina er «det eneste metallet som er godt nok for en konge»(periodesystemet.no 2012)