planckkonstant
substantiv
UTTALE[pla´ŋk-]
VARIANTPlancks konstant
ETYMOLOGI
første ledd etter etternavnet til den tyske fysiker
Max Planck (1858–1947),
som i 1900 viste at et elektromagnetisk felt med frekvens ν kun kan motta eller avgi energi i minsteporsjoner (kvanter) av størrelsen hν
BETYDNING OG BRUK
fysikk, oftest i bestemt form
en av naturens konstanter, elementærkvantet for virkning, dvs. for energi multiplisert med tid
; Plancks virkningskvant
| symbol h (= 6,626 068 96 (33) · 10–34 joulesekund)