Det Norske Akademis Ordbok

paradoks

paradoks 
substantiv
BØYNINGet; paradokset, paradokser
UTTALE[paradå´ks]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via latin paradoxum, trolig nøytrum av adjektivet paradoxus, fra gresk paradoxos, sammensatt av para 'ved siden av'; jf. para-; og en avledning av doxa 'mening, lære'
BETYDNING OG BRUK
påstand, utsagn som formelt er urimelig eller selvmotsigende, men som egentlig rommer en skjult sannhet (f.eks. evig eies kun det tapte
; (tilsynelatende) selvmotsigende påstand
SITATER
  • det vil antagelig lyde som et paradoks, men jeg hævder freidig, at der … er ført bevis for, at mennesket lever videre efter den jordiske død
     (Ludvig Dahl Død! Hvor er din brodd? 9 1933)
  • [han] pekte på … løsbare paradokser i teksten
     (Dag Solstad Professor Andersens natt LBK 1996)
  • et mangfold av heterogene komponenter og paradokser som tilsammen utgjør den humus som har bestemt byens vekst og utvikling
     (Elsbeth Wessel Wien 14 1999)
  • [Paulus’] hang til å strø om seg med polariteter, kontraster og paradokser
     (Trond Berg Eriksen Augustin 308 2000)
  • et av kjærlighetens og forelskelsens største paradokser
     (Tom Henning Dalbak Spinn LBK 2000)
  • [forfatteren Cyrano de Bergerac] er så glad i paradokset, i det motsetningsfulle [at han nærmest motsier seg selv]
     (Knut Stene-Johansen Forføreren 42 2011)
  • et paradoks at en nasjon som stopper opp når det er vinteridrett på TV-en sier nei [til OL]
     (dagbladet.no 01.10.2014)