Det Norske Akademis Ordbok

pappenheimer

pappenheimer 
substantiv
BØYNINGen; pappenheimeren, pappenheimere
UTTALE[pa´p:(ə)nhæimər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Pappenheimer, avledet av slektsnavnet Pappenheim (jf. suffikset -er), opprinnelig betegnelse for soldat under feltherre Gottfried Heinrich greve av Pappenheim (1594–1632)
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
kjenne sine pappenheimere
 (etter tysk seine Pappenheimer kennen, etter den tyske forfatteren Friedrich Schillers (1759–1805) drama fra 1799, Wallensteins Tod (Wallensteins død) III, 15, hvor uttrykket har positiv betydning)
spøkefullt, ironisk
 vite hvem man har med å gjøre
; kjenne sine folk
  • det var en dreven fyr, en bondeprokurator, han kjendte sine pappenheimere
     (Hjalmar Christensen Fogedgaarden 221 1911)
  • svigermora mønstret ham … med et spesielt smil som for å understreke at hun nok var kvinne som både kjente og også visste hvordan hun skulle takle sine mannlige pappenheimere
     (Tove Nilsen I stedet for dinosaurer 68 1987)
  • i 1933 og igjen ved valget i 1936 … er vi blitt narret. Men nå kjenner jeg mine pappenheimere
     (Hans Fredrik Dahl En fører for fall 49 Vidkun Quisling 1992)
  • de kjenner sine pappenheimere, utvilsomt, og tar de tåpelige pleonasmene med seg inn i sitt silkefine språklige kogleri
     (Sigmund Jensen Hvite dverger, svarte hull 407 2002)
  • Carl I. [Hagen] kjenner sine politiske pappenheimere, han skjønner spillet
     (klassekampen.no 24.10.2007)