ornat - Det Norske Akademis ordbok

ornat

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; ornatet, ornater

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

ornatet

ubestemt form flertall

ornater

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[årna:´t]

ETYMOLOGI

fra latin ornatus 'smykkende kostyme, embetskostyme', avledet av ornare 'utstyre, smykke'

BETYDNING OG BRUK

kirkevesen

geistlig embetsdrakt

SITATER

i maskulinum

[presten hadde] ombyttet ornaten med dagligfrakken

(Mauritz Hansens Noveller og Fortællinger VIII 469)
om søndagen præket han i ornat og orden. Kirken overfyldt

(Knut Hamsun Segelfoss By II 198 1915)
Strand var i ornat og saa mer end almindelig højbispelig ud

(Kristian Elster Samlede Skrifter I 109)
skattkammeret [i klosteret] var kjent for sine gullbroderte ornater, sine bispestaver og alterkalker

(Ferdinand Finne En krans av greske øyer (1986) 71–72)

UTTRYKK

i fullt ornat

i (geistlig) embetsdrakt med fullt tilbehør

i maskulinum

de [hengte] ham ude paa øren i fuld ornat

(Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 194 1862)
Universitetets rektor … er i fullt ornat, med doktorhatt og rektorkjede

(Jens Bjørneboe Semmelweis 14 1968)
to prester i fullt ornat trådte frem til sengen

(Sissel Lange-Nielsen Guds død 22 1989)