Det Norske Akademis Ordbok

orfiker

orfiker 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; orfikeren, orfikere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
orfikeren
ubestemt form flertall
orfikere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å´rfikər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -iker av mannsnavnet Orfeus (latinsk form Orpheus, fra gresk Orpheos); navn på dikter og sanger i gresk mytologi; jf. tysk Orphiker; etter latin orphicus, som substantivert adjektiv; se orfisk; jf. orfisisme
BETYDNING OG BRUK
filosofi, religionshistorie
 tilhenger, dyrker av orfisisme
SITATER
  • orfikerne hadde sine egne krav både til liv og lære. Innvielsen i deres mysterier var for dem bare veien mot et fjernt mål de aldri tapte av syne
     (Samson Eitrem Mysteriereligioner i antikken 94 1942)
  • sannsynligvis tilhørte [Platon] orfikernes krets
     (Finn Jor Tvert imot! 53 1971)