ordinator
substantiv
BØYNINGen; ordinatoren, ordinatorer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ordinatoren
ubestemt form flertall
ordinatorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[år-dina:´tor], flertall [år-dinato:´rər]
ETYMOLOGI
fra latin ordinator 'en som ordner, innretter noe'
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen
person som ordinerer
SITAT
-
ved kirkedøren møtte ordinator (den som forrettet kroningen) med to biskoper og førte kongen til alteret(A-magasinet 06.06.1931/5 I. Richter)