Det Norske Akademis Ordbok

ordelag

ordelag 
substantiv
UTTALE[o:`rəlag]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt orðalag 'ordlegging, uttrykksmåte'; jf. lag
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig i flertall
 måte å uttrykke seg på
; uttrykk
; vending
EKSEMPEL
  • kritisere noe(n) i sterke, skarpe ordelag
SITATER
  • med frimænds hvasse ordlag døbt
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 191)
  • leende ordlag
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 220)
  • [moren] talte til dem i de haardeste ordelag
     (Sigrid Undset Husfrue 381 1921)
  • det var et fast ordlag [i håndverkerspråket] at det skulde skikkes til vallet
     (Det norske håndverks historie II 223 1936)
  • [brevet] var fra Lånekassa, som i helt klare ordelag bad om at han gjenopptok kontakten med dem, straks
     (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)
  • Gro Harlem Brundtland ble omtalt i svært rosende ordelag i tidsskriftet The Economist, for handlekraft og evne til å gjennomføre en lite populær og smertefull omstilling
     (Håvard Nilsen og Dag Østerberg Statskvinnen LBK 1998)
  • større og formelle middagsselskaper om kvelden, også kalt dinér eller supé i mer høytidelige ordlag, krever forberedelser
     (Erik Lundesgaard Skikk og bruk LBK 2005)
2 
sjelden
 bemerkning
; replikk
SITAT
  • de to sidste ordlag var vexlede
     (Thomas Krag Vej og vidde 139 1910)
3 
sjelden
 betegnelse
; navn
SITAT
  • den alvors-alf, hun stirrer på, har intet ordlag døbt
     (Henrik Ibsen Digte 27 1875)