orator
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; oratoren, oratorer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oratoren
ubestemt form flertall
oratorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ora:´tor]
ETYMOLOGI
fra latin orator 'talsmann, forhandler; (offentlig taler)', perfektum partisipp av orare 'tale'
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden
taler som fullt ut behersker talens kunst
; veltalende person