orasjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; orasjonen, orasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
orasjonen
ubestemt form flertall
orasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[oraʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin oratio (genitiv orationis) 'tale, utsagn,
ord', verbalsubstantiv til orare 'snakke'; jf. fransk oration
BETYDNING OG BRUK
1
foreldet, arkaiserende
tale
2
kirkevesen, om katolske forhold
bønn (som i messe går forut for epistellesningen)
SITAT
-
han hadde lært baade lektien og orationen, saa han trængte ikke læse dem ut av bok