oppførsel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å`pførs(ə)l]
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til oppføre
(seg)
BETYDNING OG BRUK
2
det å handle, opptre på en bestemt måte
; måte å oppføre seg på
| jf. opptreden
EKSEMPLER
-
vise god, dårlig oppførsel
-
få gode karakterer i orden og oppførsel
-
alle reagerte på den underlige oppførselen hennes
-
unnskylde sin oppførsel
SITATER
-
din højst usømmelige opførsel
-
læreren [gav] hver af [elevene] charakter for flid, fremgang og opførsel
-
den minste forskjell i oppførselen min, og Sara blir sutrete og klengete
-
det var noe nesten menneskelig lystig over bjørnenes oppførsel(Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
2.1
måte som noe virker, arbeider på
EKSEMPLER
-
registrere endringer i maskinens oppførsel
-
bakteriers oppførsel