onomatopoetikon
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; onomatopoetikonet, onomatopoetika 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
onomatopoetikonet
ubestemt form flertall
onomatopoetika
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[onomatopoe:´tikån]
ETYMOLOGI
nydannelse til gresk onomatopoiein, grunnbetydning 'lage ord'; jf. latin onomatopoeticum
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
lydord
; lydmalende ord, f.eks. buldre, mjaue, ule