officiant
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; officianten, offisianter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
officianten
ubestemt form flertall
offisianter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[åfisia´nt]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin officians (genitiv officiantis), presens partisipp av officiare, grunnbetydning 'utføre en tjeneste,
medvirke ved en gudstjeneste'
BETYDNING OG BRUK
foreldet
underordnet embetsmann
; funksjonær
; betjent
SITATER
-
hans [bergråd Colletts] kones fader … havde været officiant ved Kongsbergs sølvværk(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 49)
-
værftets officianter