Det Norske Akademis Ordbok

nødtørft

nødtørft 
substantiv
BØYNINGen; nødtørften
UTTALE[nø:`(d)tørft]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form nødtørft, av gammeldansk nottorft, fra middelnedertysk nōtorft, nōttroft 'noe man trenger eller må gjøre', tilsvarer norrønt nauðþǫrf 'nød, trang'; for annet ledd jf. turve
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 (naturlig) trang, behov
SITAT
  • du, vor Gud, vor nødtørft kjendte
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 189)
2 
litterært
 (noe som er nødvendig for) tilfredsstillelse av (naturlig) trang, behov
EKSEMPEL
  • tjene til nødtørft
SITATER
  • vi spise udsæd, der fra agren tages, og bruges op til dagens nødtørft blot
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 155)
  • [mange, som] ikke ansaaes at eie en skilling over nødtørft
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 21 1858)
  • ikke eide han noen laster av betydning. Brennevin gjorde ham bare tungsindig, og de kvinnene han så å si av nødtørft hadde veltet seg i seng med syntes alle at han var for tung
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)
UTTRYKK
forrette sin nødtørft
ha avføring eller late vannet
; gjøre sitt fornødne
  • jf.
     
    [han hadde] aldrig forlatt kvisten eller loftet uten for nødtørfts skyld
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 58 1923)
  • hoffets kavalerer forrettet sin nødtørft ned over trappene
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 74 1976)
     | fra artikkelen «Gjensyn med Stockholm» (1954)
  • jf.
     
    da jeg første gang kom blant de hvite, trodde jeg det måtte være noe særlig med nødtørften deres, siden de måtte ha egne doer
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
  • jf.
     
    jeg huker meg ned for å gjøre min nødtørft
     (Knut Faldbakken Ormens år LBK 1993)