Det Norske Akademis Ordbok

nominalisme

nominalisme 
substantiv
UTTALE[nominali´smə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
innlånt, jf. fransk nominalisme og tysk Nominalismus; jf. også suffikset -isme
BETYDNING OG BRUK
især i filosofi fra middelalderen
 lære som hevder at allmennbegrepene bare er forestillinger og navn og ikke har selvstendig eksistens
 | til forskjell fra realisme
; jf. nomen
SITATER
  • den bekjente strid mellem «realister» og «nominalister» som er gående gjennem feudaltiden og ender som nominalismens gjennembrudd
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 215–216 1938)
  • den tidlige delen av den skolastiske perioden (1200–1350) var dominert av realisme (troen på at det eksisterer universalier), mens den siste perioden (1350–1500) var dominert av nominalisme (benektelsen av at universalier har egen eksistens)
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 169 2013)
     | jf. skolastisk og universalier