Det Norske Akademis Ordbok

nabo

nabo 
substantiv
BØYNINGen; naboen, naboer
UTTALE[na:`bo]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form nabo, av gammeldansk nabo, tilsvarer norrønt nábúi, grunnbetydning 'person som bor nær'
BETYDNING OG BRUK
1 
person i forholdet til en som bor i nærmeste hus eller i nærheten
 | jf. granne
EKSEMPLER
  • være naboer
  • ha gode naboer
  • det var flere kilometer til nærmeste nabo
SITATER
  • han tør ikke for naboerne
     (Henrik Ibsen En folkefiende 177 1882)
  • begravelsen var hjerteskjærende … familie, venner, naboer, skolekamerater, barndomsvenner [deltok]
     (Bjørg Vik Elsi Lund 123 1994)
  • naboers nysgjerrige blikk
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
  • to naboer hadde barket sammen på grunn av uenighet om snømåking
     (Bjørn Bottolvs Granaten LBK 2009)
UTTRYKK
ingen har fred lenger enn naboen vil
ordtak
2 
person som står eller sitter i nærheten
SITATER
  • da muntrer man sin nabo med et puf
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 133 1873)
  • man drak med sine naboer og gjenboer
     (Bernt Lie Mot Overmagt 40 1907)
     | personer som satt ved siden av eller like overfor en ved bordet
3 
især som førsteledd i sammensetninger
 noe som befinner seg nærmest eller ved siden av
 | jf. nabobord, nabofolk, naboland, naboværelse
EKSEMPLER
  • Russland, vår store nabo i øst
  • vår nabo, Mars
SITAT
  • det har aldri vært enkelt å være Russlands nabo. Av de fjorten nabolandene er Norge det eneste som de siste fem hundre årene hverken har vært i krig med eller blitt invadert av Russland
     (Erika Fatland Grensen 26 2017)