Det Norske Akademis Ordbok

monokkel

monokkel 
substantiv
BØYNINGen; monokkelen, monokler
UTTALE[monå´k:(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk monocle, til senlatin monoculus 'enøyet', av mon- (jf. mon-) og latin oculus 'øye'
BETYDNING OG BRUK
enkelt (metallinnfattet) brilleglass som holdes fast foran ett øye ved hjelp av musklene omkring øyehulen
; seglass for ett øye
 | jf. lorgnett
SITATER
  • Borg kilede monoklen ind i den ene øienkrog, saa tit han saa Wangensten
     (Jonas Lie Samlede Digterverker X 163)
  • [han] planter en monokle i øiet og fordyper sig i sin avis
     (Nils Kjær Siste epistler 34 1924)
  • Lahmanns undertøi, silkestrømper, guldur med en diskret dobbeltkjede, en tynd spaserstok og en monocle
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 23)
  • [dronningen] holdt en monokkel foran øyet
     (Arild Nyquist Sølvfiskene LBK 2000)