mire
substantiv
BØYNINGen; miren, mirer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
miren
ubestemt form flertall
mirer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mi:`rə]
ETYMOLOGI
fra fransk mire, til mirer 'sikte'
BETYDNING OG BRUK
bygg og anlegg
enkelt sikteinstrument med pendel og speil til bruk ved
enkle veibyggingsarbeider