mir
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; miren, mirer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
miren
ubestemt form flertall
mirer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mi:r]
ETYMOLOGI
fra russisk mir 'fred, harmoni, fordragelighet'
BETYDNING OG BRUK
om førrevolusjonære russiske forhold
storrussisk, selvstyrt bondekommune (landsby) hvor bøndene
bruker og eier jorden sammen