Det Norske Akademis Ordbok

mimre

mimre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmimret, mimret, mimring
preteritum
mimret
perfektum partisipp
mimret
verbalsubstantiv
mimring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mi`mrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. islandsk mimpra 'bevege seg hurtig'
BETYDNING OG BRUK
1 
gjøre gjentatte, hurtige bevegelser med leppene (munnen) uten å frembringe hørlig lyd (og uten å tygge)
EKSEMPEL
  • en mimrende olding
SITATER
  • han mimrer og mumler med den tandløse mund
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 147)
  • [arbeidsmennene] stod og stirret efter ham med mimrende munner, mens de fortvilt prøvde å huske hva hans nye ordrer hadde gått ut på
     (Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 62 1954)
1.1 
om lepper, munn
 gjøre gjentatte hurtige og lydløse bevegelser
SITATER
  • hans sterke mund mimret barnslig
     (Johan Falkberget Fimbulvinter 63 1919)
  • de smaa tryner [på grisungene] mimrer efter moderen
     (Nils Kjær Samlede Skrifter IV 42)
1.2 
litterært, sjelden
 hviske (uhørlig)
SITAT
1.3 
sjelden
 tygge
SITAT
  • musen [hadde] funnet en avsvimet flue og mimret i sig
     (Carl Vestaberg Rev 81 1929)
2 
snakke om og minnes gamle dager
EKSEMPEL
  • vi ble sittende og mimre hele kvelden
SITATER
  • jeg hadde en frier på hver finger, må De tro, mimrer hun
     (Sfinx Kjent folk gjennem årene 100 1936)
  • han mimret tilbake til februar tre år tidligere
     (Jon Niklas Rønning Generasjon Facebook 70 2009)